Frithjof Hoel.no

- Første gang jeg så Holbeins bilde "Den døde Kristus i graven" gjorde det et uutslettelig inntrykk på meg. Der fantes intet gudommelig,ingen transcendens,ingen oppstandelse. Dette var bilde av et lik,et dødt menneske.

Dette sier billedkunstneren Frithjof Hoel om bakgrunnen for sin utstilling "Betraktninger over den døde Kristus" som nå vises i Galleri LNM i Oslo. Hoel har studert arkeologi i Sverige, og har gått på Statens Kunstakademi i Oslo.

- På din forrige separatutstilling "Betraktninger over Isenheimalteret" som ble vist i Krypten i Oslo Domkirke(1994), tok du også utgangspunkt i en lidende Kristus?

- Ja, men hos Grünewald, som har malt "Isenheimalteret", finnes et håp gjennom hans fremstilling av oppstandelsen. Og også en medlidenhet med Kristus som kommer til uttrykk gjennom Maria Magdalenaskikkelsen. Hos Holbein derimot finnes intet håp, noe blant annet Dostojevskij kommer inn på i sin roman Idioten, der en av skikkelsene ser en kopi av "Den døde Kristus", og sier noe slikt som at "dette bilde kan få en til å miste troen".
Men det finnes medlidenhet hos Holbein, ikke med Kristusskikkelsen, men med enkeltmenneskets død; den konkrete død. Det er en ro og verdighet over bildet hans, en kjølig distanse som uttrykker en illusjonsløshet som kanskje kan kalles moderne. Ihvertfall var en slik fremstilling av Kristus nokså fremmedpå 1500-tallet. Selv om bestialiteten fantes. Holbein levde selv midt oppi den. Han var Henrik den 8´s hoffmaler.

Moral og vitenskap
Hoels utstilling består blant annet av tolv portretter av tyske psykiatere og leger som arbeidet på eutanasi(dødshjelp)anstalter før og under krigen, to små barneportretter, kalt "sterilisasjonstyper", og et stort maleri av en naken kropputstrakt på etdissekeringsbord, alt i sort/hvitt. I et lite rom henger et titalls fotografier av hjerner, menneskekropper, oppskåren hud, hjernemålingsinstrumenter.

- Hvordan er koplingen mellom Holbeins bilde og din utstilling?

- Egentlig en tilfeldighet. Jeg var i Paris, hadde gått meg vill, og kom over et slags minnesenter for jøder. Her så jeg fotografier, skrekkelige fotografier, som hadde tilhørt en professor i Strasbourg som ville ha en antropologisk samling av undermennesker og bolsjeviker. Professoren fikk "tilsendt" 115 mennesker som han først undersøkte og siden gasset ihjel. Disse fotografiene koblet jeg automatisk til Holbein. Jeg fikk også et tysk reisestipend, og snuste i arkiver der. Her kom jeg over fotografier av tyske psykiatere og leger som arbeidet med eutanasiprosjektet. Det skremmende var å se disse alminnelige ansiktene; respektable borgere med god utdannelse og bakgrunn, men hvis arbeid besto i å eksperimentere med levende mennesker; sulte dem ihjel, la dem kun drikke saltvann, la dem ligge i isvann, gi dem brannsår, kutte dem opp osv., for så å obdusere dem straks etterat de var døde. Legene var altså på den ene siden dannede, humane privatpersoner. Samtidig var de totalt avhumanisert med en fullstendig mangel på empati og med en profesjonell følelseskulde. Et skremmende skille mellom moral og videnskap som stadig er aktuelt.

- Din utstilling er blitt kalt en betraktning over det ondes problem?

- Jeg vet ikke om det er ren riktig betegnelse, Dette er ingen utstilling om Holocaust. Jeg har blandt annet tatt utgangspunkt i rasehygieneteoriene som utviklet seg på tyvetallet; et forsøk på å kontrollere evolusjonsprosessen ved bevisst selektering gjennom å kvitte seg med de uønskede og "underutviklede". En ville altså løse sosiale problemer ved hjelp av skalpellen. På 1920-tallet var USA det landet som var lengst fremme på dette området. Vi hadde også selv en verdenskjent rasehygieniker; Jon Alfred Mjøen, som holdt til på Vinderens biologiske institutt. De to barneportrettene "sterilisasjonstyper", har jeg hentet fra Mjøens bok om de underutviklede raser.Det kan godt ha vært norske barn.

Den tyske mentalitet

- Tyskerne lærte av amerikanerne og engelskmennene. Men i motsettning til disse landene satte de rasehygieneteorien i system. Nå sier jeg noe jeg kanskje ikke burde si, men jeg tror ikke det var tilfeldig at det var i Tyskland masseutryddelsene skjedde. Kanskje har det med den tyske mentaliteten å gjøre; orden og effektivitet, og samtidig en skremmende trang til eksesser. Slikt ville aldri kunne skjedd i et land som f.eks. Italia.
-I rettferdighetens navn må nevnes at japanerne ikke var noe bedre enn tyskerne når det gjaldt eksperimenter under krigen. Og der fikk mange av legene amnesti av amerikanerne etter krigen mot å gi dem resultatet av forskningen, resultater amerikanerne brukte blandt annet i Korea- og Vietnamkrigen. Det tok altså ikke slutt ved annen verdenskrig. I 70-årene steriliserte de utviklingshemmede her i landet. Og husk at disse legene arbeidet med det som kaltes "eutanasiprogram"; altså dødshjelp. Et ord som brukes også i dag. Mulighetene for "seleksjon" er jo også langt enklere idag enn de var for sytti år siden,blandt annet ved hjelp av fostervannsdiagnostikk.

- Dine portretter likner til forveksling fotografier. Hva vil du oppnå ved ikke å bruke de originale fotoene, men dine egne malerier?

- Jeg er maler, det er naturlig for meg å male. Jeg jobber med foto som utgangspunkt, men foto kan bli for direkte. Jeg vil ha en hinne mellom meg og fotografiet, en måte å distansere meg på. Samtidig, et maleri er ikke et øyeblikksfenomen, slik fotografiet er. Det tar tid å male; tid for refleksjon, meditasjon rundt det jeg jobber med. Dette er ikke kopier av fotografier, men malerier bygget på et billedmateriale.Jeg har lagt til og trukket fra. Jeg er ikke opptatt av maleriet som sådan, men jeg kjenner teknikken, virkemidlene. Derfor har jeg også valgt å male i sort/hvitt. Farger ville blitt for voldsomt. Samtidig er jeg glad i gråtonene. Det gir en kjølighet, en distanse som forhåpentligvis er virkningsfull. Uten sammenligning forøvrig er det jo nettopp denne distansen, kjøligheten som gjør så inntrykk i Holbeins bilde.

-Utstillingen din er ingen ren maleriutstilling, snarere et "etisk prosjekt".Er dette et forsøk på å gjøre kunsten mer engasjerende?

Ja, kanskje er det en reaksjon på kunsten jeg ser rundt meg. Kunst er blitt mer og mer overfladisk; underholdning, ironi, fleip. Jeg vil ha inn et alvor, et engasjement i kunsten. Kunst er ikke bare estetikk. I denne utstillingen har jeg villet stille etiske spørsmål, kaste et blikk inn i menneskenaturen.
-Det underlige er at vi ikke lærer noe av historien, sier Hoel. -Det er skremmende, men også en kjensgjerning som vi må forholde oss til. Slik sett finnes det ingen utvikling i menneskehetens historie. Tilbøyeligheten til grusomhet ligger i oss. Kulturen er et skall, når det sprekker kommer rovdyret frem i oss. Det er vanskelig å tro på mennesket.