En landevei mot undergangen


Utstillingen har sin bakgrunn fra en mørk side i den norske historien, nemlig fortellingen om taterne og det norske storsamfunnet. Taterne i Norge var en etnisk gruppe som samfunnet betraktet som kulturelt mindreverdig, degenerert og til skade for folk og land. Myndighetenes politikk var å utrydde taterkulturen. Det gjorde man gjennom lover som for eksempel Vergerådsloven, Løsgjengerloven og Steriliseringsloven.

Bak lovverket lå rasehygieniske ideer som var svært utbredt i mellomkrigstiden. Utstillingen tar opp de etiske problemstillinger og den skjebne det rasehygieniske tankegods medførte for taterne. Når det norske storsamfunnet begrunnet et rasistisk samfunnssyn mot nasjonale minoriteter med vitenskap, fikk det store konsekvenser for menneskeverdet.

Sosialdarwinistiske tenkemåter hadde slått rot i de fleste europeiske land og samfunnslag i siste halvdel av 1800-tallet og første halvdel av 1900-tallet. Prinsipper fra Darwins utviklingslære, som naturlig utvalg og den sterkestes rett, ble overført fra biologien til samfunn og kultur. Videre tenkte man seg at det naturlige utvalg skulle erstattes med en bevisst selektering for å få full kontroll over menneskets biologiske fremtid. «Raseblanding» ble betraktet som skadelig, og ulike tiltak ble iverksatt for å unngå at folk av ulik «rase» fikk barn med hverandre. Sosialdarwinismen ga vitenskapelig legitimitet til denne politikken. Den gjorde det mulig å bortforklare grusomme handlinger og rettferdiggjøre utryddelsen av andre folk med det argument at slike hendelser var naturlige og uungåelige, og derfor også etisk forsvarlige.

Utstillingen viser hvordan norske politikere og samfunnsstøtter var preget av tidens rådende ideologiske strømninger. Samtidig bidro de, gjennom sin politikk, til å opprettholde og videreføre rasehygienen som ideologi.

Til tross for forsøkene på etnisk rensning, har taterne ikke latt seg knekke helt. De har maktet å overleve, både som gruppe og som enkeltindivider. Jeg vil derfor, fra mitt ståsted, vise den stoltheten og selvbevisstheten som taterkulturen fortsatt har.

Bystene er laget av anatomen og antropologen Gaston Backman og er gipsavstøpninger etter levende modeller fra Sæters sykehus i Sverige. De var en del av Den svenska folktypsutställningen som var en vandreutstilling organisert av den svenske rasebiologen Herman Lundborg i 1919. Bystene var laget for å vise de forskjellige skalleformene og representerte langskallede og kortskallede folketyper og hvordan raseblandinger påvirket skalleformen. Jeg har lånt bystene fra Etnografisk museum i Stockholm, hvor de har stått gjemt og nedstøvet på et lager i snart 100 år.

I de to glassmontrene er det noen eksempler på foto og litteratur fra Rasbiologiska Institutets samlinger i Uppsala. Det var verdens første statlige rasebiologiske institutt og fikk innflytelse på utformingen av det rasebiologiske lovverket i Nazi-Tyskland. I Norge hadde vi Vinderens Biologiske Laboratorium, drevet av rasehygienikeren Jon Alfred Mjøen. Han summerte sitt steriliseringsprogram i følgende prinsipp:

Der må skjeldnes mellom retten til å leve og retten til å gi liv




 


 


 

 


Sist opdatert Sunday 29. October 2017 20:17 Publisert av Frithjof Hoel

Sidepanel